T-skjorten kommer i svært begrenset opplag, så sikre deg den før den forsvinner!
I anledning dagen som hyller alle kvinner, har vi laget en eksklusiv T-skjorte i begrenset opplag. På baksiden av T-skjorten er det bilde av legendariske Therese Bertheau, Norges første kvinnelige tindebestiger. Fra midten av 1880-tallet frem til rundt 1910 besteg hun rundt 30 av Jotunheimens mest krevende fjelltopper, hun var den første kvinnen som ble valgt inn i styret i DNT, og som ble invitert inn som medlem i Norsk Tindeklub, som den gang ikke var åpen for kvinner.
Hun er kjent for å være første kvinne på toppen av Store Skagastølstind, eller Storen, men mindre kjent er det kanskje at hun var med på den første kjente bestigningen av en rute på Kolsåstoppen, "Kålbladet", i 1904
Utdrag fra historien om Kolsås Klatreklubb, I begynnelsen var fjellet, av Torbjørn Ekelund:
Den første bestigningen av Kolsås fant sted høsten 1904, og det er i seg selv talende for norsk klatrehistorie at klatrere fra Turtagrø-miljøet vender oppmerksomheten mot en kolle i Bærum. Denne høstdagen tok Henning Tønsberg sr., Therese Bertheau, Ingeborg Tandberg og Kristian Tandberg toget fra Vestbanen stasjon i Oslo og den korte veien ut til Sandvika. Derfra gikk de til fots mot Kolsåstoppens sydside. Området var ikke bebygd som det er i dag – kun et par gårder og noen småhus lå spredt rundt i landskapet. Med seg hadde de spikerstøvler og hampetau – ikke noe mer. Med dette utstyret gikk de løs på Nedre sydstup via den ruta som senere ble kjent som Kålbladet, og Øvre sydstup via Bratteggen.
På dette tidspunktet hadde tre av de fire klatrerne allerede besteget Store Skagastølstind. De dro altså fra noe veldig stort til noe veldig lite, og i dette enkle faktum ligger en sannhet som peker framover mot stiftelsen av Kolsås Klatreklubb mange tiår senere: Evnen til å ha to tanker i hodet samtidig, til å verdsette og anerkjenne at klatring kan utføres på ulike måter og i vidt forskjellige omgivelser, uten at man av den grunn trenger å stille det ene opp mot det andre.
Henning Tønsberg og Kristian Tandberg var glade amatører, generalister innenfor klatresporten, frisinnede og åpne for det meste, så lenge det involverte et fjell. Hvis man skal dømme etter deres beskrivelser av førstebestigningen på Kolsås, er det ingenting som tyder på at den sto tilbake for andre klatreopplevelser de tidligere hadde hatt.
Kristian Tandberg har selv beskrevet hvordan denne dagen forløp. Dagen i forveien ringte han Henning Tønsberg:
Hallo! Du må bli med på Kolsås imorgen. Det er frk. Bertheau og en søster av mig. Vi tar 9.15 til Sandvika ... Det er bra, ta det med, jeg har jo mitt, men når vi er 4, kan jo et tau være for lite. Vel møtt da!
Tønsberg takket ja til invitasjonen, og dagen etter sto de fire ved foten av fjellet.
Henning Tønsberg hadde fått klatreinteressen videreført fra sin far, Henning Bødker Tønsberg. Han var apoteker av yrke, men på fritiden drev han både som naturfotograf og skribent, blant annet for Den Norske Turistforening. Mest kjent var han imidlertid for klatringen sin, og i 1908, fire år etter at han besteg Kolsås for første gang, skulle han bli en av stifterne av Norsk Tindeklub, og klubbens aller første leder.
Therese Bertheau besteg over 30 fjelltopper i løpet av sitt liv, mange av dem som første kvinne. Bertheau var en av de store pionerene i Turtagrø-miljøet, hun var en meget habil klatrer og deltok på flere ekspedisjoner med datidens fremste klatrere, deriblant William Cecil Slingsby. Men denne høstdagen i 1904 befant hun seg altså på Kolsås sammen med Henning Tønsberg, Kristian Tandberg, og sistnevntes søster, Ingeborg.
Henning Tønsberg beskriver førstebestigningen av Kolsås slik:
Uten å foranstalte større opløp, utstyrt som vi var – med de den gang selvsynte – spikerstøvler, tau og otte miner, rakk vi snart op over uren i Kolsås. Vi var på rekognosering og slanget oss frem langs den snaue passasjen mellem krattet og bergveggen. «Se her, mellem trærne der rekker vi op på den platten, og videre op ser det ut til at vi kan komme i sprekken på innsiden av den svære, loddrette blokken. Så kom tauene frem og Tandberg smøg sig op mellem trestammer og grener. (...) Spikerstøvlene skraper i fjellet, litt jord og småstein sildrer ned og tauet går langsomt ut. Det er næsten intet å se, vegetasjonen er for tett. Men skrapningen fortsetter. (...) Vi skimter ham såvidt, en 10-15 m over oss. «Hvordan ser det ut?» «Vet ikke ennu, få litt tau.»
Han forsvinner og det blir stille der oppe. Nu hører vi småstein slå i uren på utsiden av blokken. Tauet er lenge rolig, så glir det sakte ut igjen, stanser, glir igjen. Vi er rasende spent, det minker på tauet og vi er så helt utenfor. (...) Det må være høit og vrient, alt dette tauet og timer er gått nu. (...)
Da hører vi svakt, høit oppe fra: «Ferdig. Du Tønsberg får gå op fra blokken og damene videre derfra. Har glimrende forankring, men først tar vi sekkene.»