Klubbens medlemmer mimrer: Mitt beste klatreminne i 2020

Emil Ohlsson:

Mitt beste klatreminne fra 2020 er turen til El Chorro. På dagen syv år siden sist gang jeg var i Chorro, som også var min første utenlandsklatretur, og jeg fikk kjenne på at jeg hadde vokst både som menneske og klatrer. Det var en bekymringsfri reise der klemmene satt løst, og det ikke var rart i det hele tatt å være nærmere enn to meter en hel haug fremmede tyskere på craget. Hovedsakelig var det jo selskapet som gjorde turen.
Høydepunkt: Falle på 6a etter ti dager med klatring. Jeg var så inn i margen ferdig!

Tina Johnsen Hafsaas:

Noe av det beste med Norge er lyset. I sommer var jeg på buldretur på Vingsand. Det var hetebølge, og det ble målt varmerekord for området. Men med nok lys gjennom natta snudde vi det og klatra sent. Jeg hadde Feit ørn flyg lavt som prosjekt og lagde en gameplan om å dra ut klokka ti på kvelden for å støte. Jeg møtte opp, og det var fortsatt over 25 grader og utrolig klamt. Jeg var trøtt, det var jo tross alt leggetid og mista troa. Men det ble for dumt å ikke prøve. Jeg hadde hørt at vinden ofte tar seg opp rundt den tiden, og etter en times tid med venting tok den seg opp. Det var bursdagen min, og jeg sendte til solnedgang, vindkast og god stemning halv tolv den fine sommerdagen.  

‍

Mye av sommeren tilbragte jeg i Flatanger, og jeg kom dit i usedvanlig dårlig form. Gjennom første runde av lockdown trente jeg ikke godt og kom i stadig dårligere form. Jeg hadde et prosjekt på Lier som gjorde at jeg investerte all hud på det, og samtidig ble formen dalende. Så i Flatanger var målet å komme i form igjen. Jeg visste jeg ikke hadde styrken til å gå de rutene jeg var mest gira på, men det fantes noen lange monsterruter som sannsynligvis hadde litt lettere flytt. Pumpen kommer alltid. Problemet med den tilnærmingen er at jeg aldri har klatra ruter så lange og så bratte før. Så jeg gikk ut i et ukjent terreng i god tro om at jeg har vært godt trent før, og jeg bør komme dit raskt igjen. Det vist seg å stemme, og etter to uker med hardt arbeid og mye trashing, begynte jeg å støte på Nordic Plumber, som jeg gikk på noen få støt. Jeg brukte de to treningsukene på å jobbe med sekvenser på ruta, samtidig som jeg gikk andre lettere ruter, og ofte avsluttet med enten første eller andre halvdel av Plumbern i sliten tilstand. Den er 60 meter lang, og det er mulig å jumarere seg halvveis opp og prøve derifra. Det er godt å føle at kroppen responderer. Etter å ha opparbeidet meg den fitnessen og pumpen som de lange Flatanger-rutene krever, benyttet jeg anledningen til å gå Nordic Flower extension også. Begge er 8c og mine første for graden.

Huseier i Flatanger. Thilo og jeg kjøpte sammen med noen venner et hus i gangavstand til hula og korte kjøretur fra buldringen i Flatanger, og jeg gleder meg til å tilbringe mer tid der og tilby andre klatrere et sted å bo når de utforsker dette fantastiske klatrbeparadiset.

Michael "Mike" Carpenter:

That’s easy – joining Kolsås Klatrklubb, going on your trad course and actually learning how to climb with 7er Gruppen! Closely followed by not grabbing hold of this guy on the Jungle route:

Azar Ebrahimi:

Mitt beste klatreminne er ALLE TRENINGENE med 7-ergruppa!! (Tuller ikke.) Det å endelig lære å prosjektere, og toppen på kransekaka – faktisk klare prosjektene sine! Kanskje aller, aller beste minne er å klare prosjekt mens læreren ser på. Jeg har ingen bildebevis. Hehe.

Bjørn Omsland:

Natten i Hallingdal er mitt beste klatreminne i 2020. Tidlig i september fikk vi et gløtt med hvite skyer på værmeldingen, og seks kolsåsklatrere pakket bilene på minutter. På klatrefeltet møtte vi en klatreklubb fra Stavanger som hadde rømt unna stormen på Vestlandet. Nydelig klatring, fantastisk hyggelig tur og absolutt et sted å anbefale i 2021. Og attpåtil fikk jeg plassert en skatt på Cpt.BlackBill øverst på den mest populære klatreruta. ;-)

Asbjørn Grundt:

Jeg synes det var et høydepunkt at dere arrangerte kurskveld #8 (sjuergruppa mistet siste økt pga. korona) på Den skjulte veggen, og at det hang ferdige topptau der (grad 7, seff) da vi kom.

Andreas Eide:

Åh, det er mange sterke klatreminner i 2020, oppturer, bomturer og nedturer! Her er noen: 7-er gruppa som kom som en åpenbaring med de beste folka, Costa Blanca, Stryn, vått Setesdalsva med bailing og sketchy rappell, perse-iser, ugjort prosjekt "Hele Norge klatrer". Skal jeg trekke fram én ting (vanskelig), som også er klubbrelatert, må det være turen til Svaraberget med Climbers@Microsoft og Maria. Super klatring, telting ved Klattertjern, Daniela som kom på dagstur og synes det var så gøy at hun bestemte seg for å overnatte selv om hun hverken hadde med mat, sovepose eller telt. Regnværet som kom og gjorde at Maria organiserte dag 2 inne på Vulkan med standplass på galleriet.

Einar Landmark:

Det er helt klart det å være tilstede da minstemann i familien, Sigurd på ti år, gikk Vri Åtter i år. Det å få lov til å være med på alt fra planlegging, diskutering av flytt, all øvingen og til slutt den seieren det var da han omsider gikk den, var stort for en litt over middels klatreinteressert pappa. Spesielt ble jeg imponert over det å kunne sette seg et så hårete mål og aldri gi opp, selv om det iblant kunne virke svært langt unna.

‍

Iltaf Sahraoui:

I våres meldte jeg meg på et utendørs klatrekurs, og mitt beste klatreminne er fra den ene kursdagen med Maria og Maja (fra Kolsås klatreklubb).  

Litt bakgrunn: Jeg er ingen spesielt god klatrer, men jeg synes at klatring er det beste som finnes i hele verden! Ingen kan beskylde meg for å ikke ha entusiasme, bare jeg hadde hatt litt mer skills (det er en helt annen historie).  

Det jeg husker aller best fra denne kursdagen, er at jeg satt fast midt i veggen. Jeg hadde brukt masse krefter på å prøve å finne tak, men turte ikke å trå til ordentlig. Maria satt på toppen av ruten og sa helt rolig at «Joda, dette klarer du, bruk beina» – gjentatte ganger. Egentlig ville jeg bare ned, men siden Maria var så skråsikker på at dette ikke var et problem, så måtte jeg jo bare gjøre som hun sa. Gleden jeg kjente ved å tråkke til og komme meg til topps, må være den samme som Neil Armstrong kjente da han tok sitt første skritt på månen. Dette minnet er ulikt alle andre fine klatreminner jeg har, og det kommer jeg til å leve lenge på!

Krysser alt som krysses kan for at klatresentrene åpner, og gleder meg til å kjenne kalken i luften tørke ut linsene mine igjen.

Rita Bolstad:

Det var en sommer med varierende vær. I hvert fall var det veldig varierende vær i sommerferiemåneden juli. Planen var å gå deler av Smørstabbtindtraversen. Vi kom ikke veldig langt på grunn av ustabilt vær. Planen var vel Kalven (2035 moh.) og Skeie, i hvert fall, men vi gikk ned på breen et sted før innsteget til Skeie. Vi får ta det igjen et annet år. Uansett, opplevelsen var fin. Og målet mitt med å være på tur er å få fine fjellopplevelser, kose meg på tur, plukke nye 2000-metere og bli litt utfordret. Jeg er veldig glad i rangling på egger, og det bør helst ikke være for teknisk klatring. Jeg skulle veldig gjerne ha kommet med over Skeia, men det var veldig usikkert vær, og vi var ikke raske. Det blir prosjekt neste sommer. Og jeg får lappe sammen traversen på et vis. Jeg har vært på Storebjørn (2222 moh.) på ski før, og jeg har vært på bretur på én av de andre toppene, som jeg ikke husker navnet på dessverre.

Bjørn Sekkesæter:

For meg er klatring først og fremst en sosial aktivitet jeg gjør sammen gode venner, og i sommer fikk jeg anledning til å dra ei kort uke til i Jotunheimen. Som en velfortjent pustepause midt i pandemien, var vi en liten gjeng som dro på telttur til Hurrungane. Vi hadde noen flotte dager i fjellet, og et av høydepunktene var da tre av oss klatret klassikeren fra Bandet og opp på Søre Dyrhaugstind. Det ble en perfekt dag i sola, der de to andre fikk prøvd på noe de ikke gjør så ofte. Gleden var derfor fullkommen da alle kom seg opp og hadde mestret utfordringen.

Teodor Kirkebø:

Mitt beste minne i år var nok å gå ruta Pump Fiction på Fetsund. Siden klatresentrene var stengt i starten av året, ble det brukt mye tid ute og spesielt på Fetsund.

Frøydis Ravlo:

Arête des Cosmiques i Chamonix er et fantastisk minne fra 2020-sesongen: Helt ubeskrivelig vakre omgivelser, nydelig vær, verdens beste reisefølge, en tur godt innenfor både komfort- og mestringssonen!

Robert Caspersen:

Juni 2020 Frankrike. Frihetsfølelsen etter å endelig være ferdig med 55 dagers karantene. Tidlig morgen hjemme. Ungene purres for å gå på skolen. Frøydis og jeg setter kursen mot Mont Blanc. Ferske bakevarer, ost og pølse handles på veien. En og en halv time senere er vi gang med anmarsjen. Ingen stress, men vi vil helst være ferdig med Grand Couloir før sola kommer og steinene begynner å suse ... Vi når Refuge du Goûter tidlig ettermiddag. Spiser og prøver å hvile. Kjenner høyden – rett fra karantene. Frokost 02.00. Ut i en stille, stjerneklar natt. Stegjern knasende mot kald snø. Jevn stigning i en liten lyskjegle fra pannen. Skritt for skritt. Snart skrus det store lyset på, med jevn, langsom dimming. Soloppgang på Mont Blanc. Endeløs motbakke med dårlig akklimatisert kropp, ett skritt av gangen, pust og pes. Økende dagslys og utsyn gir likevel energi. Vi er over skyene og på toppen av Europa idet folk i dalene langsomt våkner til liv og begynner å tenke på le petit dejeuner: croissant og baguette, en liten espresso …Vi glemmer å spise, er blendet av den mektige naturen. Nydelig stille stund på toppen, det meningsløse føles som helt riktig valg. Men vi er bare halvveis. Vi bør være ute av Grand Couloir før sola kommer … og rekke hjem til ungene kommer fra skolen. Det går lett. Det er gode forhold. Vi varmer oss i sola hjemme på terrassen idet ungene kommer hjem fra skolen. Hverdagen er ikke så verst, selv i koronaens tid ...

Dovile Gurcinaite:

Generelt har ikke dette året vært så verst for meg. (Folk sier jeg er alt for positiv, lurer selv på om dette er mulig.) Mine beste minner fra i år er både å ha min alenetid for å lære nye ferdigheter, som å gå på slak linje, å klatre ute  med venner og å prøve noe helt nytt for meg: tandemhopping. Mitt valgspråk i 2020 er: Uansett hvilken lidenskap man har, fortsett å gjøre det. Ikke kast bort tiden på å jakte etter bedre vær eller en bedre dag i verden.

Gry Lunde:

2020 oppsummert: frostskader og myggestikk på samme turen. Det kan bare bli bedre. I 2021 skal vi i det minste bytte fra turkis og petrol til rødt.

Geir Erichsrud:

Ingen store utskeielser i 2020, verken i form av spennende utenlandsturer eller bestigninger som er harde nok til at jeg tør skryte av dem. Slår i stedet et slag for nærcragene og de fine rutene. Beste klatreminne er ikke en spesifikk hendelse, men samlet sett en haug med fine turer til cragene i nærområdet. Fått klatret mer enn på lenge i 2020, og med kort vei til både Drammens- og Oslofeltene har jeg igjen og igjen blitt minnet på hvor mye fin klatring det er i nærområdet. På bildet min gode venn Atle på ruta Laybacken på Bera i Drammen. Sjeldent fin rute som anbefales på det varmeste.

Thilo Schröter:

Mitt beste klatreminne i 2020 er våte løpeturer langs trøndelagskysten, lange varme sommerdager med mose i håret og et knippe kule bestigninger.

Olav Vestlie:

2020, året uten skiføre i Oslo, men i stedet med klatreforhold fra februar til desember. Og siden det kom noe smittsomt i mars, som stengte ned mye av samfunnet, ble Vulkan klatresenter stengt ned, og snart var man permittert. For noen ble det sikkert kjedelig, for meg betød at jeg etterhvert kunne være ute på cragget hver dag. Det ble mye klatring, men min spesielle hobby med å lage nye klatreruter fikk nå et stort fokus.

Sammen med venner ble det lagd en ny sektor på Hauktjern. Den har åtte ruter på stort sett 7er-tallet, og ligger heldigvis utenfor det området som stenges på våren pga. vandrefalken som på Hovedfeltet.

Kolsås Nedre sydstup fikk påfyll med 14 nye ruter, spredd utover hele cragget. Den moderne delen har nå over 80 ruter.

Den neste større utviklingen var Isdammen på Tonsenhagen. Et gammelt crag med fem ruter, som vi oppgraderte og utvidet sli at det nå har 20 ruter, passende for alt fra nybegynnere til ivrige amatører. Det ble raskt en populært klippe, med kort anmarsj (tre minutter) og badevann rett ved.

Ellers fikk jeg etablert nye ruter på Den skjulte veggen, Løkenhavna, Mega, Skådalen, Svaraberget og Hauktjern. Og et par andre steder som fortsatt er under utvikling. Alt fra korte 10-meters ruter til over 40 meter lange ruter kom til, så det skal være noe for alle.

Selve boltingen er kanskje 20 prosent av arbeidet med å etablere en ny rute, resten er rensing, børsting, bæring, saging, borring, testklatring og motivasjon. Takk til alle dere som hjalp meg. Dere vet hvem dere er.😁

Sesongen ble avsluttet med å gjøre ferdig en bratt-bratt rute på Nedre sydstup på 1. juledag. Da kunne jeg telle opp 55 nye ruter i løpet av året. Får håpe neste år blir mer normalt.

‍