– For å være ærlig har jeg ikke hatt noe spesielt forhold til Buoux før nå. Jeg var klar over at det var et historisk sted for sportsklatring, men historisk er ikke alltid synonymt med bra. Jeg har ikke hørt om noen som har dratt til Buoux så lenge jeg har klatret, så jeg har naturlig nok tenkt at det ikke holder dages standard. Så feil kan man ta. Tina (Hafsaas) og jeg dro i utgangspunktet til Frankrike for å klatre i St. Leger og Mollans, og vi dro kun til Buoux fordi været tvang oss dit. Der oppdaget vi en glemt perle.
På 80-tallet var det her flere av de hardeste rutene i verden lå og hit de sterkeste og mest seriøse klatrerne fra hele verden dro for å måle krefter. Buoux ligger like ved byen med samme navn i Provence i Sør-Frankrike. Stedet ble også kalt for Laboratoriet, siden det var her de pushet grensene og "reglene" for hva hard sportsklatring skulle være.
De to mest kjente "professorene" i veggen var brødrene Marc og Antoine Le Menestrel fra Paris. Marc var såpass dyktig at han etablerte Reve d´un Papilon (8a) som 15-åring i 1983, en rute som var blant de hardeste på den tiden. Det trigget selvfølgelig storebror Antoine, som like etter fant Chouca (8a+). Et av flyttene var faktisk såpass vanskelig at det senere ble utviklet en ny, nå kjent, teknikk av amerikaneren Daris Azin, "the figure four".
I 1986 etablerte Antoine det som skulle bli superklassikeren La Rose et le Vampire (8b). Han chippet ruten og lagde det såkalte "roseflyttet", et av de mest brukte og gjenkjennelige motivene på klatrebilder.
Men Buoux´ sterke klatrehistorie har etter hvert forsvunnet litt i glemmeboken hos den nåværende generasjonen klatrere, som – slik Thilo er inne på –kanskje har avskrevet klatringen som litt utdatert?
– Før vi kom dit, hadde jeg bare hørt om La Rose, så første dag hoppet jeg rett på den. Andre dag varmet jeg opp på flyttene på Le Minimum, uten at jeg hadde noe kjennskap til hva jeg klatret på, og deretter gikk jeg på Chouka etter anbefaling fra Stian (Christophersen) gjennom Tina.
Thilo gikk først La Rose i andre forsøk, og så Chouka, også i andre:
– Etter noen flere dager i St. Leger ble vi regnet tilbake til Buoux, og etter to dager til på Le Minimum, ble det sending der også. Le Minimum omtalte jeg som 8c-en helt til jeg gikk den og ble nysgjerrig på hva den het. Det var jo gøy at også den hadde en historisk betydning.
Le Minimum (tidligere 8b+, nå 8c) ble førstebesteget av lillebror Le Menestrel i 1986 og var den gangen én av de tre hardeste rutene i verden. Bestigningene av de glemte klassikerne har gitt Thilo blod på tann:
– Jeg er dødsgira på å dra tilbake til Buoux for å gå blant annet Agincourt.
Agincourt var Frankrikes første sportsklatrerute med grad 8c. Linja var så bratt og med så dårlige tak at selv Le Menestrel-brødrene holdt seg unna, men den uredde britiske klatreren Ben Moon lot seg ikke avskrekke. Etter å ha gjort unna de hardeste rutene, gikk han løs på den fryktinngytende linja, beskrevet i en artikkel på climbing.com som: "Den var truende og svart, i tillegg var den fryktelig flat og overhengende. Takene var som små, sultne kjefter som du bare kunne tvinge inn en finger eller to i. Lommene var fryktelige, men fottakene var enda verre og krevde ekstrem presisjon (og trange, spisse sko)."
Etter mange måneders kamp, gikk han den i 1989 og ga den graden 8c – den da hardeste graden i Frankrike. Han kalte den Agincourt etter et slag på 1500-tallet der en britisk hær i mindretall seiret over en mye større fransk hær på deres hjemmebane – en lite diskret hilsen til brødrene Le Menestrel ...
Denne ruta er altså den neste på lista til vår unge klatrehelt og Kolsås-kollega.
– Det hadde vært kult hvis stedet blir litt poppis igjen, sier Thilo.
Det er i hvert fall liten tvil om at han har satt Buoux tilbake på kartet.